Tekst av Carol J. Adams, oversatt til norsk av Norsk vegansamfunn
En prosess bestående av tingliggjøring, fragmentering og konsum, forener kvinner og dyr i en patriarkalsk kultur, hvor misogyni (kvinnehat) og spesiesisme (devaluering av dyr florerer.
Denne måneden feirer min bok, The Sexual Politics of Meat, dens tyveårsdag med en ny utgave.
Tyve år! Det virker bare ikke mulig. Og det inkluderer ikke årene hvor boken ble skrevet. Alle de årene hvor jeg argumenterte med feminister som jobbet for å stoppe familiebasert og seksuell vold – «Hvordan kan du spise en hamburger – et produkt av vold?» – og hvor jeg prøvde å hjelpe dyreaktivister med å se den iboende faren med sexisme og misogyni i dyrevernbevegelsen.
I forbindelse med bokens tyveårsdag, blir jeg ofte spurt om ting er blitt bedre eller verre? Og mitt svar er ja – ting er blitt både bedre og verre.
Hva er den kjønnede kjøttpolitikken? Det er den farlige blandingen av misogyni og spesiesisme. Jeg vet at det noen ganger er en utfordring å utfordre én form for undertrykkelse, og så kommer det noen som meg og sier at vi må se forbindelser og anerkjenne hvordan rasisme, sexisme, klassisme, hetrosexisme og spesiesisme er knyttet sammen.
Jeg argumenterer ikke for at det først var de sortes frigjøring, så de homofiles frigjøring, så kvinners frigjøring og nå dyrs frigjøring – à la Peter Singers Animal Liberation. Jeg sier ikke at det er en slags fullbyrdelse av liberale reformer i å være en aktivist for dyrene. Jeg sier derimot at vi lever i en undertrykkende verden som skaper sammenhengende undertrykkelser basert på rase, kjønn, klasse og art.
Min bok foreslår en vegetar-feministisk teori (vegansk, faktisk!) som hevder at kjøttspisning eksisterer i og bidrar til en patriarkalsk verden. Det er derfor kjøtt assosieres med virilitet og maskulinitet. Kjøttspisende samfunn tilegner seg en mannlig identifikasjon ved deres valg av mat.
Vi kan også se virkningen av en rasistisk og kolonialistisk kjøttpolitikk (alltid satt i forbindelse med kjønn). Et eksempel: forestillingen om den britiske «beef-eater». I tidligere århundre var ett av kriteriene for en kulturs evolusjonære status hvorvidt den var avhengig av animalsk protein (høy status) eller ikke (lav).
Den kjønnede kjøttpolitikken uttrykkes i forestillingen om at menn trenger kjøtt, har rett til kjøtt, og at kjøttspisning er en aktivitet assosiert med virilitet. Nylige eksempler på dette inkluderer Burger Kings reklame mot «chick foods». Se etter for flere misogyne trekk (bortsett fra bruken av «I am woman» som låt). Burger King får til begge deler: parodiere menn som trenger burgere, mens de også viser hvordan burgerspisning forener menn fra alle klasser og raser.
Som Susan Faludi viser i The Terror Dream, har mediene i etterkant av 11. september skapt mye blest rundt maskulinitet og virilitet som essensielle kvaliteter. Jeg vil si: maskulinitet, virilitet og kjøttspisning. Således lærte vi at Mayor Guiliani kom hjem fra World Trade Center etter 11. september og spiste «kjøtt som svetter». Hvor der er nervøs virilitet vil en finne kjøttspising, som en Hummer reklame viste oss for ikke så lenge siden. En vegetarisk mann må kompensere for sine tofuinnkjøp ved å kjøpe … gjett hva?!
I over tredve år har jeg hørt: «Åh, jeg kunne blitt vegetarianer/veganer, men min mann trenger kjøtt.» To former for undertrykkelse i én setning! (Menn trenger kjøtt, jeg må mate min mann med kjøtt; jeg kan ikke forandre hva jeg spiser selv om jeg ikke vil spise dyr.)
Det er mer til The Sexual Politics of Meat enn dette. Bak hver kjøttrett ligger dyrets død som erstattes med kjøttet. En kan ikke spise kjøtt uten døden til et dyr, derfor er dyrene de fraværende referenter i kjøttbegrepet. Den fraværende referent fungerer ved å dekke over volden som er iboende kjøttspisningen, for å beskytte samvittigheten til kjøttspiseren.
Funksjonen til den fraværende referent er å tillate den moralske forkastelsen av en skapning. Ord som «hamburger», «stek» og «svinekjøtt» tømmer språket for volden. Med ord som «hamburger», «kyllingvinger» og «bacon», er en kjøttspiser kun en konsument, ikke en som har moralsk forsaket en annen skapning.
Kjøttspisning krever en voldshandling, og hvis kjøttet er fra industrielt husdyrhold: et liv fylt med lidelse. Kjøttspisere er mest fornøyd når de ikke trenger å forholde seg til disse fakta. Dette er makten til den fraværende referent – å fjerne fakta om hva vi har gjort mot dyret. Undertrykkelse er ikke bare en idé; det er en aktivitet. Det er denne aktiviteten: avl og fengsling av en skapning, å drepe skapningen og å tygge på den fragmenterte død kropp.
The Sexual Politics of Meat argumenterer for at kvinner og dyr er overlappende fraværende referenter i en patriarkalsk kultur. I reklamene blir domestiserte dyr fremstilt som kvinnelige, som brystfagre kyllinger, kalkuner med fristende ben eller slanke og grasiøse griser.
Det jeg kaller «kjøttets pornografi» kan uttrykkes fritt på en skjult måte – med dyr som objekter. På en uuttalt måte anerkjenner bildene tilgjengeligheten av kvinners kropper. De kan anta det, erklære det og spøke med det, fordi i de siste tyve årene har kvinners kropper blitt industrialisert og globalt distribuert som kyllingbiter. Fra en pølse som sier «kle av meg» til reklamer for «levende nakne hummere» og et redskap kalt «turkey hooker»; her er seksualiseringen av kvinner den fraværende referent.
Jeg påpeker at en prosess av tingliggjøring/fragmentering/konsum knytter kvinner og dyr sammen i en patriarkalsk kultur. Den visuelle spøken som erstatter et fragmentert objekt, viser hvordan prosessen fungerer bygget på strukturen til den fraværende referent. Syklusen av tingliggjøring, fragmentering og konsum knytter slakt både til representasjonen og virkeligheten til den seksuelle volden i vestlig kultur som normaliserer seksuelt konsum.
Et annet aspekt av den kjønnede kjøttpolitikken er måten hunndyr behandles på. Gjennom kjøttspisning blir deres makt over egen reproduksjon redusert til kvinnelig slaveri – nemlig å skape flere babyer for kjøttspisere (kalvekjøtt er et biprodukt fra melkeindustrien). Det ville ikke vært noen kjøttspisning om hunndyr ikke konstant ble gjort gravide. Hunndyr tvinges til å produsere feminisert protein, (planteprotein produsert gjennom vold mot deres reproduksjonssykluser, det vil si melk og egg). Hunndyr er derfor de fraværende referenter i kjøttspisning og i konsumet av meieriprodukter og egg.
Skjebnen til domestiserte hunndyr er et kraftig symbol på negasjon. I den daglige lidelsen påført hunndyr kan vi se en devaluering av kvinnelighet. Ku, høne, «bitch», «old biddy», «chick» – alle bærer negative konnotasjoner som er avledet fra hunndyr med absolutt ingen kontroll over egen reproduksjon. Og de er alle blitt negative begreper som brukes om kvinner.
I motsetning til reklamer hvor kvinner vises som fly, saft eller andre varer, er fremstillingene av kvinner som kjøtt (bare sjekk ut Burger King, Arby’s, eller Carl’s for eksempel) misogyne og fiendtlige i sin presentasjon. Kjøtt er, tross alt, et en gang levende, men nå død skapning. Med kjøtt blir noen til noe.
Disse reklamene erklærer ikke bare den tinglige statusen til kvinner; de forteller oss at kvinner er situert som noen som betrakteren vil omdanne til noe. Dessuten er det det patriarkalske perspektivet (noen blir noe) som ligger bak alle andre reklamer som tingliggjør kvinner.
Her er dét populærkulturen vil at vi skal se: symbolsk nedkjempede kvinner. Som jeg skrev i epilogen til The Sexual Politics of Meat: «Vi utroper og forsterker den mannlige dominans’ triumf ved å spise kvinnelig identifiserte biter av kjøtt.»
Vi har virkelig et problem, og du er enten en del av løsningen eller så er du det ikke. Det finnes ingen nøytral grunn hvor det går an å observere den kjønnede kjøttpolitikken. Hvis vi ikke vil bli gjort til objekter for andre, hvorfor gjør vi andre til objekter for vår bruk?
Mot slutten av The Sexual Politics of Meat skrev jeg: «Spisning av dyr fungerer som speil og representasjon av patriarkalske verdier.» Det var sant da og det er sant nå.
Artikkelen ble først publisert i The Scavenger. Artikkelens opphavsrett tilhører Carol J. Adams (2010).
Carol J. Adams er en veganer, feminist og aktivist. Hennes tekster utforsker den kulturelle konstruksjonen av sammengripende undertrykkelser. Gjennom en analyse av holdninger, litteratur, filosofiske ideer og dagsaktuelle bilder fra mediene og reklame, teoretiserer hennes bøker – The Sexual Politics of Meat: A Feminist- Vegetarian Critical Theory (1990), Neither Man Nor Beast: Feminism and the Defense of Animals (1994) og The Pornography of Meat (2003) – sammenhengene i hvordan kvinner og dyr undertrykkes og seksualiseres.
Hun er også medforfatter av Animals and Women (1995) og The Feminist Care Tradition in Animal Ethics (2007) – begge med Josephine Donovan- og har skrevet omfattende om vegetarianisme og veganisme. Hennes bøker Living Among Meat Eaters og How to Eat Like A Vegetarian even if You Don’t Want to Become One (medforfattet med Patti Breitman) gir måter å kroppsliggjøre veganfeministisk teori.