Av Jo Stepaniak, oversatt av Norsk vegansamfunn
På grunn av den nære forbindelsen mellom veganisme og vegetarianisme hender det ofte at begrepene blandes sammen, selv om de er ulike. Det gjøres i media, av helsepersonell og av både veganere og vegetarianere. Ordet ”vegetarianer” ble laget i 1847 av grunnleggerne av The Vegetarian Society of Great Britain. Før den tid ble folk som avsto fra kjøtt kalt ”Pythagoreère”, etter den greske matematikeren og filosofen Pythagoras. Definisjonen av ”vegetarianer” har ikke forandret seg. Det har alltid betydd og betyr fortsatt ”en person som ikke spiser kjøtt, fisk eller fugl, og som eventuelt spiser eller ikke spiser meieriprodukter eller egg”.
Ordet ”vegetarianer” har alltid kun beskrevet hva en person spiser. Det har aldri gått inn på årsakene bak en persons avgjørelse for å praktisere en kjøttfri diett. Det sier altså ikke noe om motivasjonen. Av den grunn omfavner vegetarianere et bredt spekter av perspektiver og overbevisninger. Vi har vegetarianere som er opptatt av at en plantebasert diett er det sunneste, eller at det vil hjelpe dem med å gå ned i vekt, eller at det er miljøvennlig. For andre vegetarianere er det et politisk budskap eller en økonomisk løsning. Og så har vi andre som er motivert av medfølelse for dyr. Det er mange grupper og individer som har vegetarianisme som en del av deres religiøse overbevisninger eller spirituelle praksis. Noen ser på deres vegetarianisme som en midlertidig fase eller som bestemt av konkrete omstendigheter; andre ser på det som en forpliktelse for livet.
I motsetning til vegetarianisme har veganisme alltid vært knyttet til en spesifikk og enhetlig filosofi. I tillegg har det alltid handlet om mye mer enn hva en spiser. Begrepet ”vegan” ble lagd av Donald Watson i 1944 og ble med en gang tatt i bruk av gruppen som grunnla The Vegan Society i England samme år. The Vegan Society var den første sekulære gruppen for promotering av en slik medfølende livsstil. Deres definisjon av ”veganisme”, som aksepteres som den verdensomspennende standard, lyder som følger:
Veganisme er en måte å leve på som ekskluderer alle former for utnytting og grusomhet mot dyreriket, og inkluderer en ærefrykt for liv. Det anvendes om praksisen å leve på planterikets produkter og utelate kjøtt, fisk, fugl, egg, honning, animalsk melk og ting som avledes derav. Veganismen oppfordrer til bruk av alternativer til varer som er laget helt eller delvis fra dyr.
I Articles of Association, Vegan Society sitt juridiske dokument, presenteres en litt annerledes versjon:
Veganisme beskriver en filosofi og måte å leve på som søker å ekskludere – så langt det er mulig og praktisk – alle former for utnytting av og grusomhet mot dyr for mat, klær eller andre formål; og derfor promoterer utvikling og bruk av dyrefrie alternativer til det beste for mennesker, dyr og miljøet.
Begge definisjonene begynner med å stadfeste at veganisme er en ”måte å leve på” og ”en filosofi”. Ingen av dem vektlegger diett noe mer enn andre aspekter av en medfølende levemåte. For den veganske praksisen er ikke ett felt mer viktig enn et annet; alle forventes etterlevd samtidig. I den andre versjonen har et forbehold om det praktiske blitt lagt til. Det viser at grunnleggerne forstod umuligheten ved en total avholdenhet fra animalske produkter og det som avledes fra dem i den moderne verden. Denne formuleringen er også viktig fordi den hjelper utøverne å forstå at veganisme ikke handler om personlig perfeksjon eller ”renhet”, men om å unngå og å eliminere utnytting og grusomhet mot dyr. Den første definisjonen nevner ”ærefrykt for liv” uten å gi noen hierarkisk rangering av livenes verdi. Derfor er budskapet inkluderende ved at det erklærer at alle livsformer er like i å fortjene vår ærefrykt. Det gjøres også klart hvilke type mat som skal unngås, og begge definisjonene oppfordrer til bruk og utvikling av alternativer til animalske varer.
Hensikten og retningslinjene til veganismen blir tydelig skissert i disse definisjonene. De gir en klar kontrast til vegetarianisme, som kun handler om diett, og som åpner for at enkelte matsorter kan velges eller forkastes av personlige preferanser. På den andre siden gir forklaringen av veganisme nesten ingen rom for individuelle tolkninger. Selv om den aksepterer umuligheten av en perfekt innføring av dens grunnprinsipp gir den utvetydige retningslinjer, ikke bare i forhold til mat, men for alle sider av ens livsførsel. Den gir også en forståelig doktrine som klargjør begrunnelsen bak valget å være veganer. En slik helhetlig bevissthet er ikke en del av vegetarianismen, men helt fra begynnelsen har det vært et integrert og sentralt aspekt av å være veganer.
Når ordet ”vegetarianer” først ble laget var det ikke forskjellige ”typer” vegetarianere. Begrepene ”strikt vegetarianer”, ”ren vegetarianer” og ”fullstendig vegetarianer” er neologismer som har blitt brukt de siste tiårene, kanskje lenger, uten noen spesifikk definisjon knyttet til seg. For noen betyr adjektivet ”strikt” at de aldri gjør unntak i å ta avstand fra kjøttmat, men det kan eller kan ikke bety at de aldri gjør unntak i å ta avstand fra meieriprodukter, egg, honning eller andre animalske produkter. For andre betyr det at de er sterkt ”begrenset” i deres matvalg. For andre igjen betyr det at de unngår alle animalske produkter og ingredienser avledet fra dem fullstendig. Hvordan det tolkes er avhengig av personen som bruker det, dem som hører det og hvordan hver enkelt tolker det. Det virker som de deskriptive ordene ”ren” eller ”fullstendig” refererer mer til hvor gjennomført ens vegetariske diett er, det vil si avholdenhet fra meieriprodukter, egg og muligens honning, selv om noen mennesker kan assosiere adjektivet ”ren” med godhet eller renslighet. Ingen av de ordene refererer til en persons motivasjon, siden vegetarianere har forskjellige grunner til å ikke spise kjøtt. Derfor kan en ”fullstendig vegetarianer” ha lignende overbevisninger som en veganer, men forskjellen handler om i hvor stor grad en setter denne ideologien ut i praksis. En person kan være ”fullstendig vegetarianer” og fortsatt spise honning og bruke skinnsko. En som definerer seg som veganer kan ikke det.
Neologismen ”diett-veganer” har blitt brukt for å beskrive ”totale/fullstendige vegetarianere” – folk som kun unngår animalske produkter i dietten. Dette begrepet er problematisk fordi det forvrenger betydningen av ”veganer” ved å begrense det ned til å kun handle om mat. Veganisme handler ikke om mat; det handler om å ha ærefrykt for liv. Ved å minimalisere betydningen av ordets innhold, reduserer vi dets verdi. Ved denne bruken mister begrepet dets definerende karakteristikker og blir meningsløst. Hva er det da som skiller ”diett-veganer” fra ”total/fullstendig vegetarianer” eller ”total/fullstendig vegetarianer fra ”vegetarianer”? Plutselig har vi et forvirrende, selvmotsigende og ubrukelig vokabular som får alle som hører det til å stusse. Ikke overraskende fører dette til at mange av de som ikke har forstått dette forsvarer den språkbruken de mener er passende og korrekt.
Noen fordømmer det de kaller å ”putte folk i båser” fordi de mener at det å sette merkelapper på folk gjøres for å ekskludere fremfor å inkludere andre. Det kan helt sikkert skje, spesielt når kallenavn brukes til å fremmedgjøre og skape stereotypier fremfor å gi objektiv identifisering. Det har blitt politisk ukorrekt å kategorisere individer fordi sårende skjellsord ofte erstatter fordomsfrie betegnelser i dagens kultur. Det er likevel mange klassifikasjoner som er riktige og nyttige. Det er for eksempel ofte behjelpelig å vite hvem som er venstrehendt, katolikk, homofil, døv eller enslig mor. Å ha en enkel måte å identifisere oss på hjelper oss til å finne andre som er lik oss. Dette er upersonlige og deskriptive betegnelser som hjelper oss til å identifisere partikulære karakteristikker ved en person. Det er ikke noe iboende positivt eller nedsettende ved dem. Likevel kan noen assosiere gruppene med negative stereotypier og dermed vri fullstendig harmløse ord som er utelukkende deskriptive til negative betegnelser.
Ordene ”veganer” og ”vegetarianer” hjelper oss bare med å definere livsstiler klarere og til å bestemme hvem av oss som deler vår væremåte. De gir oss også mulighet til å identifisere oss slik at vi kan samles og støtte hverandre i våre felles syn, utfordringer, håp og ønsker. Uten en slik terminologi vil alle bli segregert fra hverandre og alene. På den måten har ”merkelappene” en samlende funksjon. Men de er kun hjelpsomme hvis de brukes korrekt og beholder sin substans.
Menneskelige kvaliteter (som øyenfarge, kortvoksthet, venstrehendthet eller høyrehendthet) er ikke iboende «gode» eller «dårlige». Folk kan tenke på dem som «gode» eller «dårlige» på grunn av deres preferanser eller fordommer. En som er veganer er ikke nødvendigvis en bedre person enn noen som er vegetarianer eller en kjøttspiser. Ordene «veganer» og «vegetarianer» impliserer ikke «godt», «dårlig» eller «bedre». De er kun deskriptive betegnelser. Hvorvidt du tolker dem som positive eller negative bestemmes kun av din personlige synsvinkel.
Jo Stepaniak, MSEd, har vært involvert i vegetar- og veganrelaterte aktiviteter gjennom fire årtier. Hun er forfatter og medforfatter av seksten bøker om medfølende livsstil og vegansk kokekunst, inkludert «The VeganSourcebook» (1998), og har medvirket til mange andre bøker, pamfletter, nasjonale publikasjoner og magasiner. Jo er profesjonell bokredaktør hos Book Publishing Company og en internasjonal bedriftsmegler. Hun er også megler og trener for Pittsburgh Mediation Center i Pennsylvania. Hennes prisbelønnede spalte «Ask Jo!» finner du på nettsiden Grassroots Veganism, der også denne artikkelen ligger.