Hva er «vi» og hvem er «de»? Mennesker er både like og forskjellige fra andre dyr. Det er som regel forskjellene som fremheves når folk forsvarer at dyrs interesser tilsidesettes. Derfor er det viktig at vi som er på dyrenes side både fremmer kritisk tenkning om moral, og et oppmerksomt blikk på dyrs liv og atferd. Etolog og veganer Marc Bekoff har gjort begge deler. Bekoff har skrevet flere bøker om dyrs atferd, bevissthet og dyrevern.
Av Marc Bekoff. Artikkelen er oversatt til norsk av Norsk vegansamfunn.
I sin arroganse tenker mennesket at det er en storslått skapning som fortjener en guddoms status. Men jeg mener det er mer ydmykt og sant å anse mennesket som en skapning fra dyreriket.
Charles Darwin, fra The Descent of Man (1871)
Ikke-menneskelige dyr (dyr) er praktfulle og fascinerende vesener. De har et vidt spekter av kognitive, emosjonelle, og moralske evner. Vi kan lære mye av dem hvis vi åpner våre sinn og hjerter for hvem (og ikke hva) de virkelig er. Vi bør være stolt av vårt medlemskap i dyreriket. Vitenskapelig forskning er med på å forandrer vårt syn på andre dyr. Vi trenger ikke å gå på akkord med vitenskapen for å verdsette måtene de uttrykker sitt intellektuelle og emosjonelle liv på.
Det er tydelig at vi ikke er de eneste bevisste skapningene eller de eneste som besitter en emosjonell og moralsk dimensjon. Der finner vi også, til vår overraskelse, medskapninger som honningbier, fisker og kyllinger. Vi har virkelig ingen rett til å invadere og fortrenge livene til andre dyr, eller å dømme og bebreide dem for vår ondskapsfullhet.
Når vi sier at dyr er bevisste og intelligente, mener vi at de vet hva de bør gjøre for å tilpasse seg skiftende omstendigheter i sitt miljø. Deres atferd har en allsidighet og fleksibilitet som tyder på at de ikke er maskinelle roboter, men derimot aktivt tenkende og følende skapninger. Donald Griffin, som ofte har blitt kalt den kognitive etologiens (studien av dyrs sinn) ”far”, har postulert at dyrs evne til å tilpasse seg uberegnelige endringer i miljøet viser at de er bevisste og i stand til å vurdere hva som trengs å gjøres i en gitt situasjon. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt dyr er bevisste, men heller hvorfor bevisstheten har utviklet seg.
Vi lærer mye om andre dyr som kan hjelpe oss til å bli bedre mennesker.
Det er gode biologiske grunner for å anerkjenne dyr som bevisste skapninger. Charles Darwin poengterte at variasjoner mellom artene er gradsforskjeller og ikke vesensforskjeller. Det er grå-valører og ikke sort/hvit-forskjeller. Så hvis vi har noe, så har ”de” (de andre dyrene) det også. Dette kalles evolusjonær kontinuitet og viser at det er dårlig biologi å frarøve dyr egenskaper som de åpenbart har. For eksempel så deler vi med andre pattedyr og virveldyr de samme delene av hjernen som er viktig for bevissthet og emosjonelle prosesser. Vi må gå vekk i fra det antroposentriske synet som tilsier at kun dyr som oss, med stor hjerne, som ikke-menneskelige aper, elefanter, delfiner og hvaler har tilstrekkelige mentale evner for å kunne inneha komplekse former for bevissthet.
Måten vi ser andre dyr på har enorme og vidtrekkende konsekvenser for hvordan vi behandler dem. Det er sosiale, politiske og økologiske implikasjoner når vi ignorerer hvem andre dyr er og tenker på oss selv som overlegne og bedre enn dem. Et essay av filosofen Steven Best gir en knivskarp analyse av hvorfor forestillingen om menneskets eksepsjonalitet – at mennesket har en spesiell status basert på unike egenskaper – er et falskt og destruktivt syn. Når vi ser på oss selv som ”medlemmer av en suveren art i relasjon til andre arter og jorden som helhet…” har det alvorlige konsekvenser for hvordan vi (i hvert fall en del av oss) oppfører oss. Best gir en omfattende gjennomgang av nyere forskning innen kognitiv etologi for å støtte sitt argument om at vi deler mange egenskaper med andre dyr. Databasen vokser daglig og vitenskapen støtter mange av våre intuisjoner om at mange ikke-menneskelige dyr har kognitive, emosjonelle og moralske egenskaper.
Det bør være opplagt at vi trenger en revurdering av menneskets angivelige suverenitet og et oppgjør med spesiesismen. Best understreker at mennesker utviser unike evner som å skrive sonetter, løse algebra og å meditere over universets struktur, og han viser også til at andre dyr har evner og egenskaper som vi mangler. Spesiesisme – definert som ”diskriminering mot og utnytting av visse dyrearter, basert på fordommer om menneskets overlegenhet” – handler om å tillegge individer forskjellige verdier og rettigheter på grunnlag av deres artstilhørighet, og å konstruere falske grenser mellom artene. Spesiesisme er uholdbart fordi det antas at mennesket er unikt og fordi det ignorerer de store forskjellene innen vår art som ofte er større enn forskjellene mellom vår art og de andre artene.
Det vi nå vet om dyrs sinn (i hvert fall hos pattedyr, men også blant flere andre arter) støtter ikke opp under teorien om menneskets særpreg. Det er en faktor som vi bør ta hensyn til i vår behandling av andre dyr og jordkloden. Best konkluderer med følgende: ”Når mennesker over så lang tid har mislykkes med å forstå dyrs sinn er det fordi deres idioti, følelsesløshet og dypt spesiesistiske holdninger har blendet dem.” Vi kan også legge til arroganse til denne listen over hvorfor noen folk tenker at andre arter ikke er viktigere enn utbyttbare objekter. Men blindheten letter. Og vi lærer mye om andre dyr som kan hjelpe oss til å bli bedre mennesker.
Å fremmedgjøre oss fra andre dyr og å dominere dem er ikke essensielt for mennesket. Jeg lurer ofte på om fremtidens mennesker vil sitte og klø seg i hodet og undres over hvordan de kunne la være å se noe som var så åpenbart ved dyrenes liv.
Vi er en betydelig naturkraft. Vi bør være mer medfølende, empatiske og ydmyke, og handle med større oppmerksomhet for andre dyr og deres hjem. Vi lider under krenkelsene vi utsetter andre dyr for og alle taper når vi ignorerer naturen og oppfører oss som om vi er de eneste dyrene som teller, som om vi er unike og bedre og kan gjøre hva vi vil, kun fordi vi kan. Makt er ingen lisens til å gjøre andre dyrs liv miserable eller å rasere deres hjem uten noen hensyn til deres velferd.
Hvorvidt du er enig eller uenig med alle argumentene til Steven Best mot menneskets unikhet og deres sosiale, politiske og økologiske implikasjoner er ikke relevant. Det som betyr noe er at hans tankevekkende essay bør få oss alle til å verdsette hvor fascinerende andre dyr er, og at vi ikke lenger kan fortsette å oppføre oss som overprodusere og overforbrukende, arrogante, brautende, invaderende pattedyr som ikke gir andre dyr respekten, medfølelsen og kjærligheten de fortjener.
Tiden er inne for å forkaste myten om mennneskets eksepsjonalitet en gang for alle (for mer om dette, se for eksempel boken Lori Gruens Ethics and Animals). Denne myten innebærer er et hult, grunt, og egoistisk perspektiv på hvem vi er. Så klart er vi unike på noen felt – det er de andre dyrene også. Kanskje vi bør erstatte ideen om menneskets eksepsjonalitet med arts-eksepsjonalitet? Det er en vri som vil disponere oss til å verdsette andre dyr for dem de er, ikke hvem eller hva vi vil de skal være.
Marc Bekoff er professor emeritus i økologi og evolusjonsbiologi ved Universitetet i Colorado. Sammen med Jane Goodall stiftet han organisasjonen Etologer for etisk behandling av dyr/Ethologists for the Ethical Treatment of Animals i 2000. Bekoff har mottatt mange priser for sitt vitenskaplige arbeid, har publisert over 200 artikler, skrevet flere bøker og redigert tre leksikon. Hans siste bøker er The Animal Manifesto: Six Reasons For Expanding Our Compassion Footprint (2010), Wild Justice: The Moral Lives of Animals (2009), The Emotional Lives of Animals: A Leading Scientist Explores Animal Joy, Sorrow, and Empathy and Why They Matter (2007).
Relaterte artikler: Spesiesisme – diskriminering av arter