I sin bok «Hvorfor vi elsker hunder, spiser griser og kler oss i kuer” introduserer forfatteren Melanie Joy begrepet «karnisme» som betegnelse for det trossystemet som får utnyttelsen av dyr til å framstå som Normal, Naturlig og Nødvendig. Statsviteren og skribenten Per-Anders Svärd har lest boken.
Tekst av Per-Anders Svärd publisert i den svenske avisa Arbetaren i september 2014. Oversatt til norsk av Mats Gullikstad etter tillatelse fra forfatteren.
Selvfølgelighetenes makt
«Vi kunne aldri ha innført kongehuset i dag», skrev Åsa Moberg en gang i Aftonbladet (22/7 1977). For om vi ikke hadde hatt en konge allerede, hvem ville gått med på å håndplukke en utenlandsk adelsmann, gi ham et knippe slott, enda flere biler og flere millioner i året – og i tillegg la etterkommerne hans arve stillingen som statsoverhode i generasjon etter generasjon?
Sannsynligvis ingen. «Det er bare en flere hundre år gammel etterlevning som vi merkelig nok holder fast ved», fastslo Moberg. Jeg kom til å tenke på Mobergs kronikk om monarkiet da jeg leste Melanie Joys bok Hvorfor vi elsker hunder, spiser griser og kler oss i kuer: En innføring i karnisme.
Det er nemlig det samme med kjøttspising som med kongehuset: Om vi ikke allerede hadde utnyttet dyr i stor skala, ville det vært vanvittig å begynne med det. For hvem – i en tenkt helvegetarisk verden – ville hoppet på ideen om å fengsle og drepe over 60 milliarder dyr hvert år for å lage varer (kjøtt, melk, egg) som folk ikke trenger?
Men denne ordningen finnes, og den oppfattes som en selvfølge for de fleste. Det er det ingen fornuftig grunn til. Utnyttelsen av dyr er en mange tusen år gammel – og dertil lønnsom – etterlevning som vi merkelig nok holder fast ved. På grunn av dette oppfattes vegetarianere og veganere som avvik, selv om verdigrunnlaget deres hører til midt i den gylne middelvei.
«Vegetarianisme», skriver filosofen James Rachels, «oppfattes ofte som en eksentrisk moralisme, og folk antar at en vegetarianer følger regler som strider mot sunn fornuft. Men […] realiteten er det motsatte: Regelen mot å forårsake unødvendig smerte er den minst eksentriske av alle moralske regler. Og etter denne regelen burde vi gi oss med alt som heter kjøttproduksjon og legge om kostholdet.»
Vegetarianismens speilbilde
Å ikke forårsake lidelse. Å ikke drepe. Dette er regler man sjelden trenger å forsvare – helt til du sier at du ikke vil spise kjøtt eller andre dyreprodukter. Da havner du fort i konflikt med kjøttsamfunnets ideologi – det som Melanie Joy i sin bok kaller «karnisme».
Joy beskriver karnismen som et speilbilde av vegetarianismen. Hovedforskjellen er at karnismens ideologiske innhold sjelden kommer til syne, til tross for alle tilhengerne – eller snarere på grunn av at de er så mange. Alle vet jo at en veganers livsstil er ideologisk motivert. Å spise kjøtt, derimot, ser vi på som en nøytral handling. De fleste opplever det som et ukontroversielt og hverdagslig gjøremål, upåvirket av eksentriske holdninger og rare verdensbilder.
Å sette ord på det usynlige
Karnismen er med andre ord Melanie Joys forsøk på å gi et navn til det tankesettet som får utnyttelsen av dyr til å virke Normal, Naturlig og Nødvendig. De tre N-ene kommer alltid på banen når en form for hierarki eller urettferdighet skal forsvares. Av og til får vi spørsmålet om hvorfor vi fortsetter å utnytte andre følende, bevisste vesener unødvendig. Da er det karnismens tankesett som får oss til å lukke øynene for det etiske problemet, trekke på skuldrene og svare at ”sånn er det bare”.
Samtidig viser Melanie Joy at karnismen er selvmotsigende. Selv om den vanlige oppfatningen er at det er naturlig for mennesker å spise andre dyr, påpeker Joy at vi i det store og hele anser de fleste dyr som uspiselige. Kun et fåtall dyrearter blir i vår kultur regnet som «vanlig mat». Når det gjelder andre dyrearter, er tanken på å spise dem moralsk forkastelig (hunder og katter) eller kvalmende (rotter, reptiler og insekter).
Når det gjelder de få artene som betraktes som spiselige, påpeker Joy at selve spisingen er omgitt av en rekke barrierer som hjelper oss med å stenge ute ubehagelige følelser av motvilje, uro og empati. I boken kartlegger hun en lang liste individ- og sosialpsykologiske mekanismer som bidrar til å opprettholde den karnistiske avstumpningen: fornektelse, unnvikelse, rutiner, rettferdiggjøring, objektifisering, de-individualisering, dikotomisering, rasjonalisering og følelsesmessig dissosiasjon. Alle mekanismene bidrar til å holde enhver skepsis til dyreutnyttelse av fatet. Og alt skjer i skyggen av ivrige myteskapende institusjoner og eksperter – fra dyreindustriene selv til skolesystemet og «kritikere» i lege- og veterinæryrkene. Slik skapes et verdensbilde, slik institusjonaliseres det, og slik blir det usynlig.
Karnisme: Nytt ord på eksisterende begreper?
Melanie Joy vil gjerne ha forrett på begrepet «karnisme», men dette er ikke første gang noen har navngitt systemet hun skriver om. Dyrevernbevegelsen har i over 40 år snakket om «spesiesisme». Dette er et parallellbegrep til rasisme og sexisme og betyr utnyttelse basert på artstilhørighet. Andre begreper er også blitt lansert for å beskrive kjøtteternes naturalisering – på svensk blant annet i Lisa Gålmarks kritikk av «kjøttnormativiteten» (fra hennes Skjønnheter og udyr: En feministisk kritikk av dyr-menneske-relasjonen, fra 2005).
Hvorvidt begrepet «karnisme» får fotfeste i språket, gjenstår å se. Fordelen med Joys bok er i hvert fall at den foreslår et navn på ideologien bak kjøttspising og dermed skiller fenomenet fra den kulturelle bakgrunnsstøyen. Karnismen defineres som et avgrenset samfunnsfenomen, og det er en forutsetning for å kunne granske den med et kritisk blikk. For vi kan ikke regne med uten videre å se og forstå konsekvensene av alle strukturer vi er en del av. Historien er ikke gjennomsiktig. Bak ryggene våre planlegger den stadig nye ugjerninger som hver generasjon skal utføre. Dyrerettighetsaktivisten og forfatteren Pelle Strindlund skriver i boken Jordens herrer: Slaveri, dyreundertrykkelse og voldens forsvarere (som gis ut i ny pocketutgave på Karneval forlag samtidig med Melanie Joys bok) at det er en nødvendighet å stille samtidsdiagnoser.
«Hva er det vi ikke ser? Hvilke moralske ugjerninger foregår i samfunnets blindsone?»
Vellykket ideologiavsløring?
Samtidig er det noe med Melanie Joys analyse som jeg opplever ikke henger sammen. Jeg tror at det har med hennes bakgrunn i kognitiv psykologi å gjøre. Problemet med karnismen reduseres til en persepsjonsfeil – riktignok en stor og systematisk en. Våre egentlige, dyrevennlige vurderinger forvrenges av fordommer og blokkeres av ubevisste forsvarsmekanismer. Vi lider kort fortalt av «falsk bevissthet». Denne vinklingen skaper en løsning som handler om å bevisstgjøre: Ved å forklare hvordan karnismen fungerer, kan vi frigjøre vår naturlige empati, og vår innebygde dyrevennlighet vil blomstre fritt.
Slik bevisstgjøring er helt klart nødvendig. Men en slik vinkling på saken forutsetter også noen tvilsomme antakelser.
For det første spør jeg meg om de forsvarsmekanismene som Melanie Joy utpeker, virkelig handler om å nøytralisere en ellers plagsom kognitiv dissonans mellom holdning og handling. Hun konstaterer selv at folk er fullt ut klar over at matvanene deres er forbundet med lidelse og død – egentlig. Men dette forårsaker ikke nødvendigvis noen indre strid som deretter må fortrenges.
Et godt alternativ er det som teoretikerne Peter Sloterdijk og Slavoj Žižek har utpekt som vår tids ideologiske holdning, nemlig kynismen. I kynikeren har den postmoderne bevisstheten om samfunnets elendighet endt opp i politisk passivitet. Her virker det overflødig å snakke om «falsk bevissthet». Vi ser det meste tydelig – klasseskillet, sexismen, rasismen, klimatrusselen, dyreplageriet – men vi gjør likevel ingenting. Vi har gjennomskuet alle illusjoner, men det er som om vi ikke kan hengi oss til noe bedre. I stedet klapper vi oss selv på skuldrene for vår kritiske fortreffelighet – og fortsetter som før.
Og med det er vi havnet i en paradoksal tilstand der vår grunnleggende skepsis mot alle ideologiske illusjoner selv ender opp som en passiviserende ideologi. Med dette i tankene virker Melanie Joys forhåpning om en rett linje mellom kunnskap og motstand litt vel optimistisk. Hovedutfordringen er nemlig ikke å se at vi er inkonsekvente når vi «elsker hunder, spiser griser og kler oss i kuer». Det vet alle fra før. Utfordringen er å innse at folk faktisk kan leve med dette paradokset – og å finne andre løsninger på problemet.
Empati – ikke bare medfødt
For Melanie Joy later til å forutsette at alle mennesker har en naturlig empati for andre dyr forut for ideologien. Og det kan godt hende at vi har en medfødt evne til å identifisere oss med andres opplevelser – en instinktiv «dyrisk medlidenhet», som sosiologen Zygmunt Bauman har kalt det i boken Auschwitz og det moderne samfunnet. Men historien – og Baumans bok om Holocaust – viser at dette ikke er nok til å forhindre enorme ugjerninger. Det er nok dessverre mer nærliggende å tro at nestekjærlighet til dyr og mennesker er iboende egenskaper som vi ikke kan stole på når det virkelig gjelder. I stedet for å forstå denne kjærligheten som et latent potensiale som det bare er å grave fram og tørke støvet av, bør vi forstå den som en sosial konstruksjon som oppstår og utvikles under gode forhold.
For det tredje virker det som om Melanie Joys bilde av karnismen er skapt med hennes egen vegetariske bevissthet som målestokk. Karnismen oppfattes her kun som et hinder, og vegetarismen er det som skjuler seg bak dette hinderet. I hver kjøtteter fins det angivelig en vegetarianer som venter på å slippe ut.
Som mange års veganer av dyrerettighetsårsaker synes jeg tanken er forlokkende. Det er noe smigrende ved tanken på at min egen levemåte skyldes et modig skritt vekk fra min kulturs begrensninger, og at jeg har lyktes i å gjenoppta kontakten med en ur-empati som andre har mistet. Samtidig kan jeg ikke påstå at det var slik jeg ble veganer. Den identiteten fantes ikke innestengt i meg fra begynnelsen i påvente av en innsikt. Det er nærmere sannheten at mitt veganske jeg ble til i en spesiell kontekst (1990-tallets veganbevegelse, det liberale venstre og så videre) hvor veganismen fantes som et mulig og tiltrekkende identifikasjonspunkt for meg og mange andre.
Nå forstår jeg at jeg var heldig. Og det var heldig for dyrene jeg ellers ville ha spist. Men var det konsekvensen av en plagsom indre dissonans? Var det resultatet av en strabasiøs ferd til medlidenhetens indre urkilde? Nja. Det var snarere en viss «veganidentifikasjon» som allerede hadde smøget seg innpå meg, og som ga argumentene om dyrerettigheter en slagkraft som de ellers ikke ville hatt (uavhengig av argumentenes logiske gyldighet).
Ny identifisering viktig for å bryte normaliteten
En siste innvending er at Melanie Joy med sitt kognitivistiske perspektiv overser noen av de sterkeste følelsesmessige drivkreftene bak karnismen som system. Jeg tror ikke at barrierene rundt kjøttspisingen kun handler om å unngå psykisk motvilje. Det handler også om at det er en nytelse i seg selv å handle i tråd med samfunnsnormen. Og da tenker jeg ikke på smaken av kjøtt, men den nytelsen som ifølge psykoanalytisk teori inngår i det sosiale båndet. Det er nytelsen vi får av det forestilte felleskapet. Fortvilelsen og sinnet som mange karnister føler ved tanken på å miste kjøttet, tror jeg handler mest om frykten for å være annerledes og havne utenfor samfunnets samlende ritualer. Man frykter å ikke ta del i «our way of life».
Dette viser, tror jeg, at vi trenger andre identifikasjonspunkter for at folk skal motiveres til å bevege seg utenfor karnismens rammer. Og enda viktigere: For at en ny identifikasjon skal kunne skje, må man først løse opp de gamle følelsesmessige tilknytningene og investere i en annen måte å leve på.
Men: Ikke noe av dette motsier viktigheten av å gjøre folk oppmerksomme på – eller som Joy skriver når hun er på sitt mest amerikanske: «komme med vitnesbyrd om» – karnismens faser. Det gjør bare oppgaven mer komplisert. Melanie Joys bok har uten tvil en rolle å spille, men kanskje mindre som den øyeåpneren den var ment som. Den forsterker heller besluttsomheten til oss som allerede er overbevist.
Per-Anders Svärd er Ph.d. kandidat i statsvitenskap ved Stockholm Universitet, hvor han underviser og skriver avhandling om spesiesismes politiske dynamikk. Svärd var ordfører i Djurens Rätt fra 2003 til 2007.