Sapiens – En innføring i menneskehetens historie er en internasjonal bestselger om menneskeartens historie. Boken kom først ut på hebraisk i 2011, og har blitt oversatt til over 30 språk. I år kom den også på norsk. Mer informasjon om boken og resten av Hararis forfatterskap er å finne på ynharari.com.
Bokomtale av Arild Tornes
Tittel: Sapiens – En innføring i menneskehetens historie
Forfatter: Yuval Noah Harari
Forlag: Bazar
Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth
Fra dyr, til mennesket, til gud
Yuval Noah Harari er en israelsk historiker ved det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han har spesialisert seg på middelalderen, militærhistorie og verdenshistorien. De historiske studiene inkluderer menneskets påvirkning på planeten og bestanden av ville og domestiserte dyr. Harari har uttalt seg sterkt kritisk til industrielt husdyrhold (som i denne kronikken i The Guardian), og er selv veganer.
Sapiens er et imponerende sveip gjennom menneskets historie. 200 000 år på drøyt 400 sider. Fortellingen begynner i Afrika, med evolusjonen til vår art, Homo Sapiens. Deretter tar boken for seg artens transformerende faser som den kognitive revolusjon, jordbruksrevolusjonen, globalisering, kapitalismen og den vitenskaplige revolusjon. Gjennom en rekke skjebnesvangre tilfeldigheter og veivalg har mennesket gått fra å være en lite bemerkelsesverdig ape, til å spre seg over hele kloden og bli den mest dominerende skapningen i verden, med en teknologi som gir arten nærmest guddommelig makt.
Vår avanserte teknologi har mange positive muligheter, tross industrisamfunnets destruktive sider. Harari mener at den teknologiske utviklingen sannsynligvis vil bety slutten for vår art, at mennesket i fremtiden vil oppgraderes med bioteknologi og kyborgteknologi, til å bli en helt ny type skapning. Vi blir supermennesker. I hvert fall de mest bemidlede av oss.
Fantasiens makt
Sapiens er en historie om hvordan mennesket har formet, overskredet og revolusjonert sine livsbetingelser og omgivelser. Hvordan har dette skjedd? Harari ser på forhold som har bidratt til dette, og drøfter forskjellige teorier. Han ser på forskjellen mellom mennesket og andre dyr, forholdet mellom biologi og historie, utviklingen av språk, evnen til å samarbeide, menneskets forestillingsevner, organisering av samfunn og teknologiske innovasjoner.
Bokens hovedtese er at menneskets fantasi og forestillingsevne er motoren i den kulturelle utviklingen. Vår evne til å tro på ting som ikke eksisterer — Harari nevner eksempler som guder, nasjoner, penger, ideologier og rettigheter — er paradoksalt nok en evne som har gitt oss et bedre grep om ting. Menneskets språk gjennomgikk en betydelig utvikling for 70 000 år siden. Vi utviklet evnen til å videreformidle informasjon om mellommenneskelige forhold (sladder), abstrakte begreper og kollektive myter.
Kollektive myter om ånder, guder og religioner ble objekter mennesker organiserte seg rundt, og samarbeid ble dermed mulig i langt større skala enn før. Byer, religioner og imperier dukker så etter hvert opp. Vi har lett for å anse religioner som kollektive myter, men det samme gjelder våre moderne institusjoner, som selskaper, nasjoner, liberalisme og menneskerettigheter, mener forfatteren. Dette er fenomener som ikke eksisterer i seg selv, kun i kraft av den betydningen vi tillegger dem. De er likevel mektige. Over tid kan de endres og erstattes med nye.
Har verden blitt bedre?
Et annet spørsmål som reises, er om menneskets historie har fremskritt. Har vi blitt lykkeligere, har verden blitt bedre? Dette spørsmålet stilles sjeldent av historikere, men det er det viktigste spørsmålet vi kan stille historien, skriver forfatteren. Troen på fremskritt, at verdens tross alt må gå fremover gjennom årtusener og århundrer stikker dypt. Vi trenger det kanskje for å holde motet oppe. Harari advarer både mot forenklede karikaturer basert på blind fremskrittstro og den romantiske forestillingen om en tapt gullalder.
Harari drøfter i den forbindelsen betydningen av den moderne tids velstandsvekst, og foreliggende forskning på og teorier om lykke. Menneskehetens velferd har bedret seg de siste tiårene, som resultat av økonomisk vekst, nedgang i kriger og hungersnød. Harari understreker at dette er en forholdsvis kort og nylig periode, og at dens forutsetninger er ustabile. Vi kan ikke ta for gitt at den vil fortsette og vi vil om ikke lenge bli konfrontert med konsekvensene av klimaendringer vi har satt i gang.
Lidelsene til ikke-menneskelige dyr er også del av en global beregning av velstand og lykke. Her er det ingen forbedring, men forverring. De er råmaterialer, forbruksvarer, laboratoriaper, melkekyr og samlebåndskyllinger, som menneskearten bygger sin voksende velstand på. Harari drøfter dyrenes skjebner i flere deler av boken.
Sapiens er en svært interessant og underholdende bok, som gir et vidt blikk på menneskets tilstand. Den er lettlest, til tross for at den er spekket med informasjon, og Harari er en morsom forteller. Den kobler mange dagsaktuelle utfordringer til deres historiske røtter, og insisterer på vårt ansvar for hvilke verden vi velger for fremtiden. Hararis neste bok, Homo Deus – A Brief History of Tomorrow (2016), fortsetter der Sapiens slapp, og ser på føringene og mulighetene som ligger foran oss.