På den store, grønne engen later kyrne seg i sola. De napper fornøyd en og annen munnfull med friskt gress og vifter med de lange halene. Noen vandrer rundt i grupper, mens andre halvsover mot det myke underlaget. Avslappet myser de gjennom det deilige sollyset, mens de rauter muntert til barna sine. De små kalvene spretter lekent på kryss og tvers over jordene, mange par ustødige bein valser fram og tilbake gjennom den milde vinden. Med jevne mellomrom kommer den hyggelige bonden inn på engen for å hilse på kuene. Han snakker med dem og stryker dem forsiktig over ryggen. Når det blir kaldere ute har Dagros og alle vennene hennes det privilegium at de får lov til å hvile i deres gode venn bondens lune fjøs.
Slik vil melkeindustrien at forbrukerne skal tro kyrne har det. De lever lange, gode liv der de gladlig deler av melken sin, før de omsider ender opp som hamburgere, noe de selvsagt ikke har noe imot, ettersom de ikke har en interesse i å leve, bare i å ha det greit nok så lengde de lever. Kuene fremstilles som mindreverdige skapninger som verken har evne eller rett til å bestemme over eget liv.
Måten melkeindustrien fremstiller kyr på, er selvsagt et bilde som er til melkeindustriens egen fordel, men det er ikke det samme som sannheten. Kuer er levende vesener. De føler glede, smerte, savn, redsel og sorg like mye som mennesker gjør. Og de ønsker, i likhet med andre dyr, å leve.
I det fri napper flokkene gress i alt fra fire til ni timer per dag, og drøvtygger maten like lenge; de er dessuten mer aktive enn folk tror og kan vandre flere kilometer i døgnet. Kyr er svært sosiale dyr, de knytter nære bånd til flokkmedlemmer og rauter for å holde kontakten med hverandre. Det behagelige livet i det fri er milevis unna det nedverdigende livet de tvinges til i fangenskap.
De fleste kuer går ute på beitet to måneder i året, og de øvrige ti månedene står de fastbundet på bås. Båsene er så små at kuene ikke engang kan snu seg, og over de fleste melkekyrnes båser er det montert en strømførende bøyle (såkalt kutrener) som gir dem støt hvis de ikke går et skritt bakover når de skal gjøre fra seg. Oksekalvene står gjerne i bingen helt til de slaktes, da det ikke er noe krav at kalver på under seks måneder skal få gå på sommerbeite. Avlsoksene holdes stort sett på bås hele livet, siden heller ikke de har fått rett til sommerbeite. Kyrne har dermed ikke store plassen å bevege seg på, og kan heller ikke sosialiseres naturlig. Livet på bås er et tomt, ensomt liv og det er ikke uvanlig at kyrne utvikler tvangsadferd som tungerulling. Kuene insemineres kunstig, går drektige i ni måneder og fratas kalvene like etter fødselen. Å bli adskilt er svært traumatisk for både mor og barn, som ofte kan rope på hverandre i dagevis. Kuene er avlet opp til å produsere unormalt store mengder melk (noe som fører til at de ofte rammes av jurbetennelse) og når de etter tre-fire års tid ikke lenger produserer nok, sendes de med dyretransport til slakteriet.
Mange tror at selv om de ikke spiser kjøtt, så kan de i hvert fall drikke kumelk med god samvittighet: Kjøtt kommer jo fra døde dyr, men å drikke melk skader vel ingen? Feil. Faktum er at det finnes minst like mye lidelse i det glasset med melk du drikker, som i hamburgeren du spiser. Melkekua må oppleve å skilles fra kalvene sine gang på gang, og selv om hun er så «heldig» å få leve litt lenger enn slaktekuene, så betyr det egentlig bare at hun lider enda lenger, for til slutt ender også melkekuene opp på slakteriet. Altså, melk dreper!
Økologisk melk blir stadig nevnt som et dyrevennlig alternativ til konvensjonell melk, men noen ord på melkekartongen forandrer ikke kuenes liv vesentlig. Kuer som produserer økologisk melk blir også fratatt kalvene kort tid etter fødselen, og de blir like mye utnyttet og drept av mennesker som det andre kuer blir.
Det lages økologisk melk fordi melkeindustrien vet at de kan tjene penger på det. De som kjøper økologisk melk kjøper seg god samvittighet i samme slengen, og melkeindustrien vet at om forbrukerne føler seg komfortable med å kjøpe et produkt, vil det kunne føre til økt etterspørsel. Økt bruk av økologisk melk istedenfor annen kumelk, vil derfor ikke bli til kuenes fordel ettersom det bare vil føre til at enda flere av dem vil måtte lide og dø for menneskenes skyld.
Forvirringen rundt kumelk og melkeproduksjon er stor, mye takket være x-antall forherligende reklamer fra Tine Meierier. Hele tiden hører vi om hvor viktig kumelk er for å opprettholde god helse, og spesielt nødvendig er det å nevne at kumelk inneholder kalsium. Midt i alt dette er det få som får med seg at kumelk så absolutt ikke er nødvendig for god helse, tvert i mot er det en klar forbindelse mellom inntak av kumelk og en rekke sykdommer, blant dem kreft og diabetes[1]. Når det gjelder kalsium kan det like godt fås gjennom vegetabilske kilder, som via kumelk. Kalsium finnes blant annet i grønne bladgrønnsaker, mandler og i veganske kalsiumberikede produkter (soyamelk, soyayoghurt). Det er altså ikke noe problem å få i seg nok kalsium uten å bruke produkter av kumelk.
Til dem som fortsatt er av den overbevisning at kuer produserer melk hele tiden og at menneskene dermed bare er snille som melker dem og redder dem fra sykdom, skal det nevnes en gang for alle at det ikke stemmer. Kuene produserer melk (i likhet med andre pattedyr) fordi de blir gjort drektige, men den melken som skulle gått til kalvene er det imidlertid menneskene som stjeler.
Det sies at det er naturlig for mennesker å drikke kumelk, men hvis man stopper opp og tenker litt, så gir ikke det noen mening: Mennesker er det eneste pattedyret som drikker melk i voksen alder, og attpåtil er den melken morsmelk fra en annen art. Det er ikke mer naturlig for mennesker å drikke kumelk enn det er å drikke kattemelk eller rottemelk.
Ikke støtt melkeindustrien eller annen utnytting av dyr, ta et etisk standpunkt og bli veganer!
—
[1] http://pcrm.org/health/veginfo/dairy.html
Fakta om storfe i fangenskap: http://www.dyrevern.no/fakta/landbruk/storfe/#fangenskap