Hva handler veganisme om, og hvordan formidler vi dette til andre? Er det å være 100 prosent perfekt og pur som er målet, eller er veganisme heller et middel på veien til å nå et større mål?
Av Marte Munkeli
Veganisme uten fasitsvar
Veganisme er en global bevegelse som involverer mennesker og foreninger i mange land. De siste årene har vi også opplevd at veganisme har blitt trendy, og kjendiser av ulike slag står frem i media som nyfrelste veganere. I kjølvannet av dette har det utviklet seg flere definisjoner av veganisme, og en definisjon som ofte kommer opp er at veganisme handler om «å unngå alt som inneholder noe animalsk eller er testet på dyr». I en verden som er langt unna å være vegansk, mener jeg denne definisjonen ikke er spesielt gangbar.
Norsk vegansamfunn har valgt å bruke definisjonen av veganisme fra britiske The Vegan Society:
Veganisme er en levemåte som søker å ekskludere, så langt som mulig og praktiserbart, alle former for utnyttelse av og grusomhet mot dyr for mat, klær eller andre formål.
Det viktige, men også vanskelige, begrepet her er «så langt som mulig og praktiserbart». For hva betyr egentlig det? Dersom man er en fersk veganer er man ofte på jakt etter fasitsvar på det man lurer på. Er det «lov» å beholde gamle ulltøfler, skinnhansker og kosmetikk testet på dyr? Er det egentlig vegansk å ha katt eller ri på hest? Er det viktig å unngå sporstoffer av egg og melk i sjokolade og brød som ellers er vegansk? Er det greit å spise pommes frites hvis det er fritert sammen med kylling?
Den dårlige nyheten er at fasitsvar på veldig mange av disse spørsmålene ikke finnes. Man må finne sine egne svar på spørsmålene, ut fra hva man selv finner mulig og praktiserbart. Den gode nyheten er at det skaper et rom for å være veganer uten å måtte bruke all sin fritid på å lese innholdsfortegnelser med lupe, og maile produsenter om e-stoffer.
Norsk vegansamfunn har ingen test for å avgjøre om du er en god nok veganer til å være et verdig medlem. I stedet er vi åpne for at alle kan være medlemmer, fordi vi mener at en inkluderende holdning er viktig for å informere og inspirere andre til å ta gode valg i hverdagen, og tenke nytt om dyrs posisjon i samfunnet.
Djevelen i detaljene
Dessverre har mange veganere et overveldende fokus på det jeg litt flåsete og unøyaktig kaller de siste fem prosentene ved en vegansk levemåte. Dette må ikke tolkes bokstavelig, men er i stedet en måte å beskrive det som gjenstår når de åpenbare tingene som kjøtt, fisk, egg, meieriprodukter, skinn, ull og lignende er kuttet ut, og man vender blikket mot det lille og gjerne mikroskopiske innholdet av produkter fra dyr i mat, som animalsk aroma i gryteretter, bivoks i lakris, D-vitamin fra saueull i margarin og så videre.
Av og til kan man få inntrykk av at det viktigste en veganer gjør er å lese innholdsfortegnelser på alt fra brød til grønnsakssuppe, pugge E-stoffer, sjekke om restauranter steker vegetabilsk og animalsk mat i samme panne, og lære seg at enkelte typer brus og alkohol er filtrert med fiskegelatin. Ofte trekkes også andre elementer inn i diskusjonen, og alt fra å bruke palmeolje, kjøpe klær på H&M, velge ikke-økologiske varer, kjøre bil eller få barn stemples som uvegansk eller i det minste problematisk. Alt dette er interessante etiske spørsmål, men har per definisjon lite med veganisme å gjøre.
Veganisme er et prinsipp det er verdt å stå opp for og kjempe for. Men det er viktig å ikke glemme at det først og fremst handler om å forsøke å stoppe utnytting av dyr, og ikke om våre egne forbrukspreferanser eller moralske renhet. Til det formålet er det nødvendig å ha et helhetlig perspektiv og tenkte strategisk og pragmatisk. Dyrene, og ikke handlelisten, bør settes i sentrum. Det er mye bedre å være en aktiv nesten-veganer som inspirerer andre, enn å sitte alene og være skikkelig, skikkelig veganer – men nærmest ute av stand til å delta i samfunnet.
En praktisk forskjell for dyrene
Det er viktig å understreke at dette ikke er ment som et angrep på, eller nedvurdering, av veganere som gjør en stor innsats for å unngå alle spor av animalia i produkter, som utrettelig innhenter informasjon fra produsenter, butikker og spiseplasser, og som gjennom sitt engasjement er med å bevisstgjøre og inspirere andre veganere og skape etterspørsel etter veganske varer og tjenester. Dette er viktig, og noe både Norsk vegansamfunn og jeg som leder skal fortsette å jobbe for.
Det jeg etterlyser er imidlertid en mer generøs og mindre dogmatisk holdning ovenfor hverandre, der vi ikke stempler hverandre som dårlige veganere eller hyklere på grunn av de små tingene. Vi slakter 70 milliarder landdyr til mat hvert år – er det da hensiktsmessig bruk av energi å diskutere om Dronningsjokolade er vegansk fordi den inneholder ganske mye spor av melk? Et kontrollspørsmål jeg stiller meg selv når jeg lurer på om jeg har blitt for opphengt i detaljene er: Utgjør dette noen som helst praktisk forskjell for dyrene?
En veteran i veganmiljøet lærte meg en nyttig huskeregel som illustrerer poenget på en billedlig måte: Uansett om du bruker hele resten av livet ditt på å unngå spor av melk, animalske E-stoffer og lignende, vil du aldri komme opp i mengden animalske produkter du hadde unngått dersom du hadde blitt veganer ett måltid tidligere i livet.
Veganere i en uvegansk verden
Vi mennesker er flinke til å rasjonalisere våre egne standpunkt og holdninger, og vi har en tendens til å tenke at grensen for etisk riktige valg går akkurat der vi selv har satt den. De som har trukket grensen tettere ser vi på som ekstreme, de som har satt grensen litt lenger bort er uetiske, eller i dette tilfellet, dårlige veganere. Det finnes dessverre veganere som er raske med å stemple andre som dårlige veganere fordi de ikke er nøye på E-stoffer, eller av og til gjør kompromisser for å håndtere hverdagen. Men er det i utgangspunktet mulig å holde sin veganske sti helt ren?
Siden vi alle er en del av et samfunn hvor utnytting av dyr er en så integrert del, er det vanskelig å tenke seg at det overhodet finnes noen som kan kalle seg selv 100 % veganere. Selv om vi strekker oss langt for å unngå utnytting av dyr i vårt eget private forbruk, må vi kanskje bruke uvegansk printerblekk på jobben, vi går på kino med skinnseter, vi tar medisiner som er testet på dyr og inneholder laktose, eller vi blir ved en misforståelse servert feil mat på restaurant. Gjennom vårt arbeidsliv støtter vi også mange bedrifter og betaler skatt til myndighetene, noe som medfører støtte til mange uveganske ting. Det betyr ikke at vi ikke skal bestrebe oss på å ta gode valg, men at vi kanskje skal være mer opptatt av å feie for egen dør enn å lete etter uveganske valg hos andre, og også tillate oss selv en viss pragmatisme for å gjøre kanskje den viktigste aktivismen en veganer kan gjøre: Leve et godt liv.
Å være veganer handler ikke om ”renhet” eller å være perfekt. Det handler ikke om definisjoner basert på marginale bestanddeler. Det handler om å redusere lidelse på de måtene vi kan – og det viktigste vi kanskje gjør i så måte er å inspirere andre til å ta små og store skritt mot veganisme. Jo mer restriktiv, begrensende og asketisk vår levemåte oppleves for andre, jo mindre attraktivt vil den virke.
Det langsiktige målet
Når våre medmennesker åpner døra på gløtt for veganisme, tør å tenke nye og for mange svært utfordrende tanker og be om hjelp, mener jeg det viktigste vi kan gjøre er å holde døra åpen. Det er først da vi kan informere om alle de fantastiske alternativene til animalske produkter som finnes i dag, og ikke minst hvor bra det er å velge vegansk både for en selv, for dyrene og for miljøet. En lang liste over minimale sporstoffer man må unngå risikerer imidlertid at døren blir slamret kontant igjen.
Mitt ønske er derfor at vi skal bli litt flinkere til å ta av oss mikrobrillene, og i større grad ser det store bildet. Vi lever i et samfunn som er så gjennomgående basert på utnytting av dyr at de fleste ikke legger merke til det. Det å bli oppmerksom på og ta avstand fra denne utnyttingen, blir av mange fortsatt sett på som latterlig og livsfjernt, eller i verste fall farlig og ekstremt. Vi har en lang vei å gå for å opplyse, informere og veilede om at det faktisk finnes et helt reelt og tilgjengelig alternativ til å fortsette å utnytte dyr. Men skal vi nå fram må vi tenke stort, og vi må spille det amerikanerne kaller ”the long game”. Vi må tenke framover, og våge å sette følelsene til side og strategi foran: Hva er det som faktisk fungerer, og hvordan kan vi best gå frem for å redusere den lidelsen, utnyttingen og drapene dyrene utsettes for?
Er det da diskusjonen om de siste fem prosentene som er det viktige? Er boikott av produkter med minimale mengder animalske ingredienser av noen svært få enkeltforbrukere virkelig med på å redusere dyrs lidelser i noen relevant grad? Kanskje er det mer effektivt å bruke ens overskudd av tid og ressurser på mer utadrettet vegan- og dyrerettighetsaktivisme?
Min påstand er at vår tid og energi brukes bedre ved å vise våre medmennesker at livet som veganer hovedsakelig er godt, relativt ukomplisert og til og med berikende. At veganisme handler om de store tingene og de viktige grepene alle kan gjøre i sitt liv, heller enn det å nilese innholdsfortegnelser, bedrive tredjegradsforhør av servitører og å kjøre byen rundt på jakt etter den ene kokesjokoladen uten spor av melk.
De viktige 95 prosent-veganerne
Jeg er som leder av Norsk vegansamfunn dypt takknemlig og ydmyk overfor alle som hver dag gjør så godt de kan for å ta avstand fra den lidelse og død vi som samfunn med så uendelig letthet deler ut til våre medskapninger. Takk til dere alle sammen.
Norsk vegansamfunn skal selvfølgelig fortsette å jobbe for at produsenter og leverandører skal velge bort animalsk til fordel for vegetabilsk i både det store og det små. Hvis jeg likevel kan tillate meg litt realistisk ønsketenkning, er det å håpe at vi om ti år har et miljø bestående av mange 95 %-veganere, heller enn slik det er i dag med en lite antall 100 %-veganere. Rett og slett fordi det er dette som vil gjøre den store forskjellen for dyrene.
There is no such thing as a certified vegan, and if perfection and purity is what you’re trying to attain in a world that is by its nature imperfect, then I’m afraid you’ll be gravely disappointed. I cannot emphasize this enough: being vegan is not an end in itself; it’s a mean to an end, and if we forget this, then we’re missing the entire point of what it means to be vegan …
Collen Patrick-Goudreau