Begrepet spesiesisme [1] ble lansert i bokform for første gang i 1970 av britiske Richard D. Ryder. I 1975 publiserte filosofen Peter Singer den klassiske boka Dyrenes Frigjøring hvor han tar for seg spesiesisme som forklaring på menneskers fordommer mot dyr. Singer mener at spesiesisme, på linje med rasisme og sexisme, bidrar til undertrykking og rettferdiggjøring av overgrep mot utsatte grupper – i dette tilfellet dyrene. Ifølge Singer er spesiesisme en fordom eller en tilbøyelighet til å favorisere interessene til ens egen art, på bekostning av medlemmer av andre arter.
I 1983 fulgte forfatter og aktivist Tom Regan opp Singers ideer i boka The Case for Animal Rights, hvor han støtter opp under forklaringer av overgrep mot dyr ut ifra en forestilling om spesiesisme. Oxford English Dictionary definerte i 1985 spesiesisme som ”menneskers diskriminering mot eller utnytting av visse dyrearter, basert på en antakelse om menneskehetens overlegenhet”.
Ved å betegne andre grupper som annerledes, basert på artstilhørighet eller fysiske karaktertrekk som hudfarge, hjernens størrelse eller kjønn, blir det mulig å legitimere utnytting. Forestillingen om dyrs natur som kvalitativt forskjellig fra menneskers gjør det mulig å behandle dyr slik det passer mennesker, og vektlegging av forskjeller fungerer ideologisk i den forstand at det nøytraliserer og rasjonaliserer maktskjevheter. Denne type tenkning har de samme ideologiske røttene som raseideologien og sosialdarwinismen, hvor enkelte raser framstilles som overlegne andre raser. ”De andre” skapes gjennom en prosess preget av dominans og hierarkisk tenkning som rettferdiggjør utnytting.
Spesiesisme kan beskrives som et fenomen som kommer til uttrykk på ulike nivå: i form av individuelle fordommer, som diskriminerende handlinger eller som en sosial struktur. Ideene om spesiesisme gjør oss bedre rustet til å vurdere samtidige og utbredte samfunnsforhold i et eksplorerende perspektiv, som stiller spørsmål ved legitimiteten i forhold vi tar for gitt. Det er nødvendig å stille spørsmål om berettigelsen ved å se dyr som kvalitativt forskjellige, og hvorvidt vi gjør stor urett ved måter dyrene behandles på i dagens samfunn.
Dyrerettighetstanken utfordrer spesiesismen
Akademikerne og forfatterne Richard D. Ryder, Peter Singer og Tom Regan (nevnt over) praktiserer ulike former for dyrerettighetsfilosofi og er aktive tilhengere av å tilkjenne dyrene både juridiske og moralske rettigheter. Disse dyrerettighetstilhengerne har vært opptatt av å både synliggjøre og utfordre spesiesismen.
I artikkelen ”Protecting the Animals?” gir statsviter Per Anders Svärd en forklaring på dyrerettighetsfilosofiens grunntanke, og viser dens antagonistiske [2] motsetningsforhold til spesiesismen. Han påpeker at dyr, på samme måte som mennesker, kan føle smerte og lidelse i tillegg til glede og velvære. Likeså representerer en for tidlig påført død et permanent og ikke-kompensatorisk tap av all framtidig positiv erfaring for ethvert individ. Ut ifra denne erkjennelsen mener Svärd at:
These facts remain morally relevant regardless of the affected individual`s capacity for rationality, speech, reciprocity – or any other supposedly ”unique human” trait. Much like ourselves then, many nonhumans [3] have morally relevant interests in avoiding pain, suffering and death. And if this is the case, it follows that those of us who are able to pass and act upon our moral judgement are obliged to respect these interests in all our fellow beings. Not doing so would amount to committing the moral error of speciesism […]. (ibid.)
En annen dyrerettighetsteoretiker Joan Dunayer mener at spesiesisme må forstås som: “[…] a failure in attitude or practice, to accord any nonhuman being equal consideration and respect”. Dunayer forfekter samtidig det hun omtaler som et abolisjonistisk dyrerettighetsperspektiv – et perspektiv som har en abolisjonistisk målsetting i forhold til bruk og utnytting av dyr. Abolisjonisme betyr her total avskaffelse, og begrepet er hentet fra bevegelsen som kjempet for å avskaffe det amerikanske slaveriet – hvor det var skiller mellom de som var abolisjonister (ønsket avskaffelse av menneskeslaveriet) og de som ønsket å forbedre behandling av menneskeslaver uten å endre rettsgrunnlaget som muliggjorde slaveriet (slavenes eiendomsstatus).
Ifølge Dunayer innebærer spesiesisme både en arroganse og urettferdighet ved menneskers selvfavorisering, akkompagnert av en tilbøyelighet til å misbruke dyr. Hun hevder at spesiesisme devaluerer dyrs interesser, fordi spesiesismen ser dyr som mindreverdige skapninger som vi kan utvise svakere hensyn overfor. Dunayer mener at spesiesister, på samme måte som rasister og sexister, rasjonaliserer sine diskriminerende handlinger. Hun sier at de diskriminerende handlingene har en nær sammenheng med diskriminerende holdninger. Spesiesistiske handlinger og holdninger forsterker hverandre kontinuerlig gjennom et gjensidig påvirkningsforhold. Dyrerettighetsperspektivet utfordrer disse handlingene og holdningene.
Dyr som mindreverdige i samfunn og lovgivning
Bruken av dyr i produksjonssammenheng og situasjoner hvor dyrene tjener ulike samfunnsmessige formål blir sjelden problematisert. Dyrevelferd og dyrevern belyses ofte i mediesaker og offentlige debatter som berører dyr, men forholdet som mest grunnleggende tas for gitt diskuteres sjeldent eksplisitt – nemlig spørsmålet; hva legitimerer at vi bruker dyr og påfører dem lidelse for våre egne formål?
I den norske dyrevelferdsloven er legitimeringsgrunnlaget for å bruke dyr og utsette dem for ubehag bygget på en spesiesistisk argumentasjon. Ifølge lovens ordlyd skal dyrene verken utsettes for unødvendige påkjenninger eller belastninger, og de skal ikke engang komme i fare for å påføres slike negative opplevelser. Dersom det å påføre dyr påkjenninger og belastninger ansees som nødvendig for å opprettholde eller oppfylle samfunnsinteresser oppfattes slike handlinger likevel sjelden som lovbrudd. Til tross for dyrs lovfestede beskyttelse mot smertefull behandling, utsettes dyr med overlegg for både påkjenninger og belastninger.
Dyrevelferdslovens politisk definerte formål overfor dyrene kan karakteriseres som uttrykk for spesiesisme. Loven har en klar spesiesistisk funksjon, som både vises gjennom lovens forarbeider og praktiske funksjon. Derfor virker loven i stor grad for å legitimere og opprettholde utnytting av dyr innen landbruk, dyreforsøk, jakt, fangst og fiske. Dyrenes interesser av liv, frihet samt fravær av ubehag og smerte nedvurderes og underkjennes til fordel for menneskesamfunnets ønsker og økonomiske vinning.
–
Litteratur:
Dunayer, Joan (2004): Speciesism. Derwood, Maryland: Ryce Publishing.
Frøslie, Arne (2000): ”At dyr ikke skal lide i utrengsmål – Om dyrevernlovens hovedparagraf” i Dyreetikk. Andreas Føllesdal (red.). Bergen: Fagbokforlaget.
Jørgensen, Marianne Winther og Louise Phillips (2008): Diskursanalyse som teori og metode.
Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.
Larsen, Guri (2003): Dyrevern eller samfunnsvern? Dyremishandling som lovbrudd og lovlydig handling.
Oslo: Unipub forlag.
Nibert, David (2002): Animal Rights – Human Rights; Entaglements of oppression and liberation.
Lanham-Boulder-New York-Oxford: Rowman & Littlefield Publishers.
Roach Anleu, Sharyn L. (2000): Law and social change. London-Thousands Oaks-New Dehli: Sage Publications.
Singer, Peter (1997): ”Om djürens frigjörelse” i Djur & människor – en antologi i djuretik. Lisa Gålmark (red.). Falun: Bokförlaget Nye Doxa.
Sollund, Ragnhild (2008): “Causes for Speciesism: Difference, Distance and Denial” i Global Harms – Ecological Crime and Speciesism. Ragnhild Sollund (red.). New York: Nova Science Publishers.
Svärd, Per Anders (2008): “Protecting the Animals? An Abolitionist Critique of Animal Welfarism and Green Ideology” i Global Harms – Ecological Crime and Speciesism. Ragnhild Sollund (red.). New York: Nova Science Publishers.
Teksten er et bearbeidet utdrag fra Rune Ellefsens masteroppgave i rettssosiologi fra 2009:
“Ny dyrevelferdslov: Beskyttes dyr eller næring? – Interessekonflikt og motstridende syn på dyrs status i lovprosessen forut for dyrevelferdsloven” (http://www.duo.uio.no/publ/kriminologi/2009/92285/Ellefsen.pdf)
[1] ”Spesiesisme” er en oversettelse av det engelske begrepet ”speciesism” (av species, som betyr arter). Artsjåvinisme er brukt i andre sammenhenger som en betegnelse på samme fenomen.
[2] Antagonisme er et begrep for å beskrive gjensidige motsetningsforhold, hvor den ene partens framgang går på bekostning av den motstridende parts interesser (Jørgensen og Phillips 2008: 60).
[3] Svärd skiller mellom humans (mennesker) og nonhumans (ikke-mennesker/dyr).